Dette er en grei rett å lage for deg som har glutenintoleranse -allergi, og dårlig tid (oi det rimte). Moldovas nasjonalrett tar maks 10 minutter å lage, så lenge du vet hvordan man koker vann. Den kan også holde seg i kjøleskapet opp til 3 dager etter du har laget den, men da endrer den konsistens og blir mye fastere. Mamaliga finnes ikke bare i Moldova, men er også en tradisjonell rett i land som Ukraina og Romania.
Mamaliga var opprinnelig en fattigmannsrett, men er nå også å finne på fine restauranter.
Hvis du tror du har glutenintoleranse kan du jo bytte ut havregrøten om morgenen med denne retten til frokost. Eller ha den med til lunsj på jobben, eller skolen.
Tilberedningstid ca. 10 min
Ingredienser
Polenta. Vi kjøpte merket Vivien Paille. Du finner den i den glutenfrie seksjonen i butikken.
Vann
Kyllingkraft/grønnsakskraft
Salt
Cottage cheese
Creme fraiche
Timian
Fremgangsmåte
Følg pakningsanvisningen, men krydre gjerne retten med andre ting du selv liker. Parmesan passer også godt på retten.
Hva vi synes om maten
Kaayne: En rett som er veldig enkel, men også med en enkel smak. Jeg prøvde å ha i litt hvit trøffelolje, og det hjalp litt. Ellers tror jeg denne retten passer best å ha ved siden av noe annet. Den funker på samme måte som en slags potetmos
Anniken: Veldig enkel og ensformig. Passer sikkert godt som tilbehør til noe mer smakfullt eller som mat til veldig kresne barn. Jeg synes den var litt kjedelig i seg selv.
Vi hadde satt kjempestor pris på om du hadde abonnert på Youtube-kanalen vår National Gastro.
Der kommer vi til å holde deg oppdatert med videoer om matlagingstips og triks. Vi kommer også til å legge ut flere morsomme videoer tenker jeg. Som f. eks chilispisekonkurransen vår, hvor vi spiste verdens sterkeste chili.
Hvis vi får nok følgere på Youtube-kanalen vår så kan vi faktisk tjene penger på det. Er ikke det rart?! Støtt oss derfor ved å abonnere.
Vi fikk tak i verdens sterkeste chili – Carolina reaper, av selveste Chili Klaus. Vi tenkte det eneste logiske da ville være å lage en chilispisekonkurranse som du kan sette deg tilbake å se på.
Før jeg startet denne bloggen, holdt jeg delvis på med en videoblogg. I retrospekt ser jeg nå at videoen var kleinere enn jeg trodde, men den hadde sin sjarm.
Si hei til den tidligere videobloggern Kaayne. Filmet med en potet forresten.
En av mine favorittsyssler er å legge ut bilder på Instagram. Det er sant. Jeg elsker å finne det perfekte utsnitt for så å redigere det, noen ganger slenger jeg på et par hashtags, før jeg legger det ut på Instagram. Mamma strikker foran tven på fredagskvelden. Hvis jeg så mye som tar en titt på telefonen kommer umiddelbart spørsmålet om jeg ikke følger med på filmen vi brukte en time på å bestemme oss for på Netflix. Jo jeg følger med. For meg er Instagram hva strikketøyet er for deg. Ok så har kanskje resultatet av ditt håndarbeid større nytteverdi en bildesamlingen min, men sånn får det bare være.
Jeg legger ut bilder jeg synes er fine. Enten om det er et fint utsnitt, en gjenstand jeg liker, mat eller en selfie på en bra dag. Det er jo tross alt fotoalbumet mitt. Det som legges ut er små fine utsnitt av en ellers uperfekt virkelighet. På samme måte som fotografiet alltid har vært. På samme måte som vi er trent opp til å smile på bilder for å skape gode minner.
Vi leser eventyr for barna våre. Vi lærer barna at det som skjer på eventyr ikke skjer i virkeligheten. Hvor vanskelig kan det være å lære de voksne at det som skjer på Instagram ikke er virkeligheten?
De fleste av oss er ikke plaget av tusenvis av følgere som er avhengige av at det legges ut perfekte bilder mange ganger daglig. Det triste er presset disse personene med alle følgerne utsetter seg selv for. Presset om å altlid være perfekt. Det som starter med en slags begeistring over muligheten til å manipulere virkeligheten kan fort gå over i en besettelse. Også blir man bare ekstremt selvopptatt og finner ikke tilbake til grensen mellom det perfekte visuelle universet man har skapt og sitt virkelige liv.
En Instagramkonto sier mye om personen som eier den, om personens verdier. En person som legger ut bilder av det “perfekte liv» gjør ikke annet enn å vise deg drømmene sine. Den “perfekte» personen på bildet er besatt av å fremstille og eviggjøre seg selv så perfekt som mulig for så å slippe ut magen og la rumpa falle når bildet endelig er knipset (etter 68 forsøk), og slenge seg lettet på sofaen for å finne det riktige filteret. Forestill deg alt det rotet som finnes utenfor bilderammen i Instagrams mange «drømmehjem», og alt det sølet på kjøkkenet til en matblogger.
Men som jeg sa er de fleste av oss vanlige folk med et fotoalbum på nett. Jeg liker å ta bilder. Jeg liker å se på fine bilder. Jeg tviler sterkt på at folk har tenkt til å slutte å bruke sosiale medier til å legge ut bilder fra sine “perfekte” liv med det første. Fokuset bør derfor heller være på hvem vi selv ønsker å følge og hvem vi identifiserer oss med. Selv følger jeg alt og alle, men alltid med en klype salt eller to. Vi lever i de sosiale mediernes tidsalder. Vi må instille oss på å lære barn og unge at det finnes tusenvis av måter å manipulere den visuelle virkeligheten på og at Instagram fungerer på samme måte som et eventyr.
Et bilde er ikke alt. Husk å bruke alle sansene dine. Opplev virkeligheten. Føl. Lukt. Smak på maten. Hør på lydene rundt deg og på menneskene du snakker med <3
-Anniken
Likte du det du leste? Trykk liker eller del innlegget med en venn, så blir vi glade!
Hvis du lurer på hvilken kafé/bar du skal velge neste gang anbefaler vi deg å ta deg en tur til Vulkan. Der finner du Hendrix Ibsen– en favoritt hos oss. Stedet er blitt en fast kontorplass når én av oss skal ut og skrive på dagtid (de har skikkelig god kaffe!), men er også veldig hyggelig for en mikrobrygget øl med venner på kveldstid.
Her spilles din favorittplate (vinyl ja!) hvis du spør pent. Og de har studentrabatt.
Om dét i seg selv ikke er god nok grunn til slepe deg avgårde fra hvor enn du befinner deg, bør hele området rundt Mathallen oppleves. Her yrer det av liv, nydelig mat og god stemning, spesielt i helgene. Det arrangeres aktiviteter for barn, bl.a konkurransen om hvem som finner flest hipsterskjegg på Mathallen. Neida, men det hadde vært gøy å telle.
Området blir bare bedre og bedre, og vi føler oss veldig heldige som bor midt oppi det og får være med på utviklingen 🙂
Guatamala sin nasjonalrett er egentlig bare en stor salat som blir laget i forbindelse med deres “Día de Muertos”-feiring eller day of the dead som det heter på engelsk. De sier at retten stammer fra at folk gikk til sine døde slektningers graver, og tok med den maten de pleide å like best. Det samlet seg opp en del mat ved gravene, og ble tilslutt slått sammen til én stor salat. Visse fiambresalater kan inneholde over 50 ingredienser!
Denne salaten er egentlig opp til enhver hvordan de vil gjøre den. Det finnes ikke noe mal egentlig…som vi vet om.
Under står det bare hva vi har hatt i salaten, men ikke mengde. Det kan dere bestemme selv.
Fremgangsmåte
Del grønnsakene og kjøttet opp i ønskelige biter og størrelse. Plassér salatbladene nederst og anrett resten på toppen av dette.
Capocollo-spekeskinken fra Via Italia var bare så absurd god. Den smelter på tunga som sjokolade. Dette er en skinke du er nødt til å prøve. Bare stikk innom Via Italia på Mathallen og be om en smaksprøve, så får du se.
Snu nå hvis du ikke tør å se mer skumle ansikter.
Hva vi synes om maten
Kaayne: En god salat. Her har du egentlig bare deg selv å skylde på om salaten ikke blir god. Ha i de ingrediensene du liker best.
Anniken: Dette var digg! Skulle gjerne hatt flere salat-nasjonalretter. Her kunne vi liksom velge innholdet selv, så det ble jo selvfølgelig godt.
Og så den obligatoriske halloween-sminken
Fortæring av godteri. Et forferdelig syn en ikke glemmer med det første.
Her gikk det med mye ja.
Her drar Kinnern ut hjernen til Kaayne. Derav det døde blikket.
