Bloggere er narsissister

 

“Er det ikke på insta, så har det ikke skjedd” så jeg under et bilde på Instagram i går. Det var nok ironisk ment, men fortsatt så ligger det en hel haug med sannhet bak det. 

 

(Anniken skrev et innlegg på bloggen en liten stund tilbake om det å skape en virkelighet på sosiale medier som ikke eksisterer.)

  

Det finnes “ekte” universer på Instagram. Ikke sånne iscenesatte reklamegreier, men ting som f.eks et bilde av familien, bikkja eller no sånt.

 

Hva skjer når vi ikke får formidlet disse faktiske hendelsene. Disse ekte hendelsene. Sånne kodakmoments, amatørbilder av hva du spiste til middag etc. Har det ikke skjedd, om det ikke finnes et bilde?

 

Et eksempel vil være en som har vært på ferie, men som ikke har lastet opp noen bilder på verken Instagram eller Facebook. Har den personen da virkelig vært på ferie? Eller har den personen bare opphørt å eksistere i den perioden han var på ferie?

 

Et analogt spørsmål blir vel den klassiske “faller et tre i skogen uten at noen er tilstede og ser det. Lager det da en lyd?” Jeg vil ikke gå inn på noe antirealisme type filosofiske spørsmål her assa. Dette er jo tross alt en matblogg. Men, ja, holdt ut resten av innlegget. Beklager også på forhånd om innlegget virker kaotisk. Det er mange tanker på en gang som må komme frem. Og de tankene driter i grammatikk for å sånn og si det.

 

Uansett…

 

Har du ikke bilder fra ferien, og forteller noen hvor du har vært uten at det finnes bilder av det, så blir du sett på som en gal person.

 

En morsom ting er jo at før kameraet ble oppfunnet, kunne folk fortelle ting som hadde skjedd uten noen som helst utdypende forklaring. Dette er vel én av måtene blant annet kristendommen ble “oppfunnet” holdt jeg på å si. 

 

 “Jesus gikk på vannet. Det var et mirakel!” annen person “Oi! Jeg visste ikke at det gikk an. Det strider jo i mot alle fysiske lover, men dette må jeg jo kunne tro på, siden det er deg, Gunnar. Og du ljuger vel ikke til meg?”

 

Anywho…kameraet ble oppfunnet, og det ble slutt på like mange mirakler. Men heldigvis kom Photoshop, og miraklene blomstrer nå igjen som aldri før.

Her har dere en beskrivende graf;

 

 

Og så et kjapt taktskifte;

 

“Du lever ikke i nået!” er det veldig mange som roper for tiden. Og ja, klisjé nok som det vil høres ut, så er jeg enig i det. Jeg lever i hvert fall ikke like mye i nået som jeg hadde håpet på. Jeg bruker dritmasse tid på sosiale medier for å kunne promotere denne matbloggen, og jeg tør ikke tenke på hvor mange timer, dager, århundrer av livet jeg har kastet bort på å sitte og stirre på maten til andre folk på Instagram. Jeg kunne heller ha brukt den tiden på å være sammen med dattern min og kjæresten min. 

 

Jeg merker nå som jeg skriver dette, at hele prosjektet med matbloggen virker meningsløst, og lite i forhold til hva jeg hadde håpet på. Hva får jeg igjen for det? Burde jeg få noe igjen for det? Og gjør jeg det kun for å få noe igjen for det? Akkurat nå hadde jeg håpet å få igjen den tiden jeg har mistet å ha sammen med familien min. Betyr bloggen virkelig så mye? Jeg vet heller ikke om bloggen vår betyr noe for dere som leser dette.

 

Det du som leser ser på bloggen, er kun det ferdige resultatet. Det er puttet hardt arbeid i mye av det. Det er mer tidkrevende enn du tror. Og hva gjør jeg det for? Er det for å kunne legge ut et innlegg, og så vente på alle “like”-ene, kommentarene og delingene som følger med? Gir det meg en type rus? Ja, det gjør nok det. Det er kanskje det jeg vil si er drivkraften bak hele bloggen. Det å bli anerkjent, å bli sett, skille seg ut. Det er ikke noe annet enn å prøve å være med i den “kule” gjengen på skolen, bare at skolegården er de sosiale mediene, og konkurransen er beinhard.

 

Jeg innser at det er de tingene som skjer med bloggen i retrospekt som er selve målet med bloggen (kommentarene, “like-ene”). Det overgår restaurantopplevelsene, matlagingen og andre opplevelser som skjer via bloggen. Blogging er egentlig bare et middel for å kunne dyrke sin selvgodhet og narcissisme.

 

Jeg er redd for å bli kald, overfladisk og kun opptatt av å få kontakter. Jeg merker også at alle de andre som prøver å oppnå det samme som oss (anerkjennelse osv.), utstråler de samme typen trekk jeg akkurat nevnte. Alle bloggere er en gjeng med messiah-kompleks. Ok, det er kanskje å ta i litt vel mye, men du skjønner hva jeg mener.

  

Men…vi kan jo ikke avslutte på en trist note.

 

Kan man leve i nået samtidig som man har en blogg? Det skal vi prøve å finne ut av. Sosiale medier er en del av nesten alles hverdag, enten du liker det eller ikke. Vi er bare nødt til å tilpasse oss den på en best mulig måte.

 

Jeg elsker virkelig å lage mat, og å ta bilder. Så det vil jeg fortsette med uansett. Jeg vil også kanskje prøve å få frem mer av den virkeligheten jeg ser. I stedet for å putte så mye filter og sånt på bildene.

 

Har du troa på bloggen, så vis din kjærlighet. Vi krever ingen penger av dere. Kun at dere følger med 🙂 Takk for at du tok deg tiden til å lese dette.

    1. Det er lett å tro at bloggere er ekstremt selvopptatte, men typisk for bloggere er at de er introverte. Rikt følelsesliv og behov for å skrive det ned. Men kanskje er introverte igjen mer selvopptatte enn andre.
      Jeg er enig i at det er litt trist hvordan sosiale medier er synonymt med å eksistere. Derfor har jeg tatt steget og slettet meg fra sosiale medier. Likevel har jeg et behov for å dokumentere, da spesielt tanker, og vurderer å opprette en blogg. Men det er ikke nødvendigvis for å få lesere, det er mest for min egen del og som en motivasjon til å utvikle meg som person.

    2. Charlotte: Det burde være sånn at så lenge man selv vet at hendelsene skjer, så har de jo skjedd.

      Det burde jo ikke være sånn at folk stikker på ferie, ikke for å slappe av, men for å glede seg til å komme tilbake. Slik at de kan laste opp bildene sine i sosiale medier for å tjene “like”s på det.

      Folk må bare gi litt mer faen i hva andre på nettet mener.

    3. Helt enig i mye av det du skriver her. Det grenser til hysteri noen gang, og vi er vel alle en del av det på sett og vis. Takk for nok en bra skrevet post!

    4. Her er det alt for mye av uttrykket “ridende rytter til hest” – altså alt for mye tekst (ord) om noe som er enkelt forklart ut i fra hvilke bloggere (eller nettbrukere) du mener.
      Jeg har ikke facebook-konto,jeg har ikke instagram eller twitterkonto og heller ikke noe annet “sosialt” på nett,er heller ikke spesielt interessert i å ta sjansen på nettdating – så ,er det noe galt med meg ?
      Det er absolutt mulig å leve i nåtiden og samtidig ha en blogg !
      Det er vel et spørsmål om hva man ønsker og hvilken intensjon man har når man “legger seg selv ut på nett”
      Hilsen synskepeggy.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg