Første januar bestilte jeg prøvetime på treningssenteret i nabolaget mitt. Jeg tror ikke på nyttårsforsett, så jeg vil på ingen måte si at jeg gjorde det med innstillingen, nytt år – nye muligheter. For de samme mulighetene var der i fjor også, og vil være der neste år. Det er jo kanskje derfor vi velger å utsette kjipe ting.
Snarere tvert i mot, er jeg redd det hviler en forbannelse over alle løfter man allerede har utsatt til første januar. Jeg har aldri klart å holde på et nyttårsforsett mer enn en uke eller to, og har erfart at det å sverge troskap til et treningssenter første januar er noe av det mest idiotiske en kan gjøre.
Problemet var at jeg måtte gjøre det nå, fordi jeg har problemer med ryggen. Jeg så ingen vits i å begynne å trene i romjulen, uken for fråtserier, inaktivitet og generell selvdestruktivitet. Derfor ventet jeg til uken etter, uken for naiv tro på egen selvdisiplin,(og lite penger), rett og slett fordi jeg ikke kunne vente enda en uke.
Det er jo ganske søtt, hvordan vi år etter år tror at vi forvandler oss til nye og supermotiverte utgaver av oss selv over natten, bare fordi det er et nytt år. Jeg kaller det heller et ikke-nyttårsforsett og skal ikke ha høye forventninger til hvor gøy og inspirerende treningen kommer til å være. Jeg skal bare gjøre det. Uavhengig av om jeg vil eller ikke, fordi det er viktig.
Del gjerne dine erfaringer med nyttårsforsetter i kommentarfeltet!
Anniken